top of page

Å av-skamme trøtthet


(Inspirert av fantastiske David Bedrick) I dag kjente jeg plutselig en intens trøtthet. Ikke en type trøtthet som kan komme iblant for eksempel ved litt for lite søvn. Faktisk hadde jeg fått godt med søvn de siste nettene, og egentlig de siste ukene og månedene. Det var mer som et tungt lokk, som kom ut av det blå, og la seg som et teppe over kroppen. Jeg kunne knapt holde øynene åpne. Mitt første instinkt var følgende:

  • Tanker: «jeg kan ikke legge meg ned nå», og «jeg har akkurat vært syk og hvilt masse, jeg kan ikke hvile mer»

  • Skam for å ha behov for å hvile mer, selv etter 2-3 dager med ro

  • Handling: begynte å vurdere hvilke stimulerende og oppkvikkende midler jeg hadde tilgjengelig; kaffe, grønn te, mørk sjokolade, fruktsukker osv. --> Ville fikse situasjonen så fort som mulig, og få energi til å GJØRE ting, være effektiv.

SÅ kom jeg på det som David Bedrick lærer bort; at alle kroppens signaler og behov har i seg et frø av visdom. Hvis vi vender oss lyttende i retning av det, fremfor å dømme det, kan vi virkelig begynne å forstå oss selv. Og forståelse for oss selv har en evne til å begynne å fjerne skam. Jeg lagde en urte-te isteden, som ikke virker oppkvikkende. Så spurte jeg meg selv: «denne kroppen som ble så trøtt og kjenner seg tung; hva vil den?» Den ville legge seg ned. Så jeg gikk til sofaen, trakk på meg et teppe, og spurte videre «hva vil øynene mine, hvis de får velge?». De ville lukke seg. Jeg lukket øynene, kjente varmen fra teppet, og kjente inn på de ulike fornemmelsene i kroppen. En stemme innenfra fortalte meg om en dyp slitenhet. Jeg forfulgte videre en spenning i brystet, og lot meg selv forsvinne inn i bildene og minnene som kom når jeg dvelte ved dette stedet i kroppen. Jeg ble vist en situasjon med en venn, fra i fjor. Følelsene som hørte til situasjonen kom også tilbake til meg. Det uprosseserte og ubearbeidede i denne situasjonen, og sorgen over vennskapet, hadde ligget som emosjonell og energetisk vekt, og gjort meg sliten over tid. Her har jeg lyst til å si at jeg tok meg av minnet, og integrerte det. Kanskje var det det jeg gjorde ved å kun gjenoppleve minnet. Kanskje trengs det en dypere prosessering. Det var ikke det viktigste her. Det viktige var at jeg tillot meg hvilen. Det som skjedde var at jeg forsvant jeg inn i en hybrid-søvn: delvis borte, delvis tilstede. Jeg lot kroppen hvile, og lot den gjøre jobben sin. Telefonen min pep og dro meg ut av det, og umiddelbar kjente jeg frustrasjon over forstyrrelsen. Og jeg som alltid har lyden av. Jeg lot meg avbryte. Kroppen trengte garantert at jeg ble liggende lenger. Og, i løpet av et tiendelssekund, observerte jeg skammen finne en ny knagg å henge seg på: «du lot deg distrahere!», og «du reiste deg opp for å sjekke telefonen, du skulle klart å overse den!». Ah, the good old shame-voice. Den liker å finne grunner til å kakke meg i hodet. Men likevel. Det var en liten seier for meg at jeg hadde lent meg inn mot trøttheten denne gangen, og lyttet. Trøtthet og behov for hvile skal ikke fordømmes som latskap. Den holder informasjon. Det gjelder å lytte. Når var sist du tillot deg hvile? Når var sist du lyttet til kroppens signaler?


8 views0 comments

Recent Posts

See All

Comments


bottom of page