Fra arkivet: Å IKKE SKAPE SKYLDFØLELSE HOS BARN

Tekst publisert i 2016

Det skal ikke trenge å gå en vinnende part og en tapende part ut av en konflikt. Vi er likeverdige, også i en konfliktsituasjon. Hvor legger vi så fokuset i konflikter mellom barn? Hvordan unngår vi å plante skyldfølelse?

En gang var jeg i en situasjon der to barn hadde kranglet. En hadde gjort noe av fysisk art som gjorde vondt mot det andre. Det førstnevnte barnet lo, den sistnevnte gråt. Jeg startet med å trøste det gråtende barnet, men flyttet så fokuset over på barnet som lo. Jeg ville at han skulle forstå alvorlighetsgraden av det som hadde skjedd. Han smilte av situasjonen. Jo mindre barnet tok dette alvorlig, jo mer gikk jeg inn for å få frem budskapet mitt. ”Du skal ikke sparke noen som gråter! Ser du ikke at hun har vondt?”. Men for hvert forsøk på å få barnet til å forstå avfeiet han meg mer, og tullet det hele vekk. Jeg tror ikke egentlig han syntes det var morsomt. Signalene han sendte fortalte meg heller at situasjonen var vond.

Etterpå hadde jeg en følelse av å ha tråkket helt feil. Hvilket signal sendte jeg barnet som gråt og hadde slått seg? Og hvordan følte det konfronterte barnet seg? Jeg vet ikke akkurat hva som skjedde inne i ham, men det er sikkert at valget mitt av metode ikke førte frem. Fokuset mitt var i større grad rettet mot barnet som lo og handlingen han hadde utført, enn mot det gråtende barnet. Kan det hende at begge partene i en slik situasjon trenger noe?

Det vi retter fokuset mot får vi mer av

Det vi gir oppmerksomhet forsterkes. Jeg tror at jo mer et barn irettesettes, jo mer får skyldfølelsen slå rot og vokse seg stor. En som føler seg skyldig vil med stor sannsynlighet gjenta liknende handlinger. Og et barn som ikke blir møtt med respekt fra den voksne har heller ikke noe godt grunnlag for å møte andre med respekt.

Og hva med et barn som trenger trøst? Hva har det å si for selvfølelsen å ikke få den oppmerksomheten det ber om? (Dette krever et eget innlegg!).

Dersom vi vil fremme empati hos barn, må vi selv handle empatisk. I situasjonen over var jeg en rollemodell i det jeg trøstet barnet som gråt, men så valgte jeg å rette oppmerksomheten min mot barnet som lo i stedet. Barnet som utførte handlingen ville antagelig lært like mye (om ikke mer) av å se meg vise omsorg mot barnet som har slått seg enn av å høre meg gi verbale leksjoner. Men i denne situasjonen tenkte jeg at barnet som utførte handlingen skulle vite at det ikke er greit.. En rar tanke, det visste jo han selvfølgelig allerede! Jeg ville også at barnet som hadde vondt skulle føle seg ivaretatt ved å se at det andre barnet ble stoppet i adferden. Hvordan kunne jeg i stedet bidra i denne situasjonen slik at begge barna følte seg ivaretatt, på en bedre måte?

En som skader andre ber om kjærlighet og ikke kjeft. Kan det også være sånn at den som for eksempel slår, også trenger trøst? Hvordan har en som gjør noe vondt mot andre det, egentlig? Sannsynligheten er stor for at det er noe som foregår i magen, i hjertet, i tankene, og en reaksjon følger. Kanskje bæres det på sinne eller andre følelser som ønskes formidlet. Kanskje ber barnet ikke først og fremst om kjærlighet i form av belønning og ros, men i form av trygghet, og å bli sett og tatt på alvor? Og da mener jeg å bli sett på en måte som ikke er dømmende, irettesettende eller refsende. Kunne jeg gitt denne formen for oppmerksomhet til barnet som utførte handlingen, og samtidig gitt det andre barnet trøsten det trengte? En ting er sikkert, et barn som trenger trøst skal aldri ignoreres.

Grenser skal settes med kjærlighet og trygghet. Voksenpersonen må korrigere adferd med varsomhet og respekt for barnet. Vi må bruke forståelsen og empatien vår når vi står i konflikter mellom barn. Det er ikke alltid vi vet hva som skjedde, vi vet ikke alltid hvorfor eller hva som hva årsaken og hva som skal være løsningen. Det skal aldri gå en vinnende part og en tapende part ut av en konflikt. Barna er likeverdige, også i en konfliktsituasjon.

Hvordan imøtekommer man begge parter i en konflikt, uten å skape skyldfølelse? Skyldfølelse avler flere negative handlinger, og dermed enda mer skyld. En ond sirkel.. Jeg tror sirkelen kan brytes ved å fremme selvfølelsen og selvverdet til barnet fremfor å rette mer oppmerksomhet mot negative handlinger enn nødvendig. Og som sagt: alltid trøst et barn som trenger det!

Hva mener du?