top of page

Er du redd for ubehaget?

Noe som ofte går igjen, både hos meg selv og hos klienter, er frykten for å møte ubehag dersom man setter seg ned og er i ro.

Frykten for hva denne stille ingenting-heten skal avdekke. En følelse av at noe stort, uventet og mørkt skal krype til overflaten. Som et monster med skarpe tenner og klør som ligger klar til å angripe så snart vi gir det en mulighet. Og som at denne muligheten for monsteret å titte frem, ligger i stillheten. Tomrommet, når vi gjør “ingenting”.

Resultatet blir at vi finner alle mulige måter å holde oss opptatt på. Som små flittige maur som alltid tar oss av en huslig oppgave, som ser etter noe å rydde. Fordyper oss i jobb. Alternativt, via scrolle-sessions på telefonen, eller andre adspredelser. Ingenting i veien med verken husarbeid eller behagelige fritidssysler.


Problemet er bare paradokset som ligger i at når vi forsøker å unngå ubehag, opprettholder eller til og med forsterker vi ubehaget.


Ved å beskytte oss selv fra å møte det potensielle ubehaget som ligger i å være i stillhet, i ro, lar vi det ukjente ligge der, urørt, i underbevisstheten. Det får marinere og godgjøre seg. Samtidig som vi, mer eller mindre klar over dette, fjerner oss mer og mer fra kontakten med oss selv. Kontakten med kroppen. Kontakten med det en klient i dag så fint kalte kroppen som sitt “safe space”. Hun opplever å ha bygget opp en idé om at kroppen vil henne vondt, som noe hun må holde seg trygg FRA. Fremfor at den faktisk er her, FOR henne.

Jeg relaterer så til de grader. Selv etter tidligere å ha meditert regelmessig over lang tid, tatt yogalærer-utdannelse, fordype meg i somatisk terapi, osv, ja selv etter dette føler jeg i blant FORTSATT et intenst ubehag eller en rastløshet ved tanken på å gå innover. Det er ikke noe som har forsvunnet.


Frykten for å møte på noe ubehag er ikke på magisk vis blitt tryllet vekk.


Men i stedet har noe annet fått vokse frem.


Og det jeg KAN si, er dette:

  • Evnen til å tåle ubehaget i å møte det ukjente på innsiden, øker med øvelse.

  • Kapasiteten til å sitte med det som dukker opp, blir større.

  • Veien til å be om hjelp for å prosessere og bearbeide om nødvendig, er mye kortere.

  • Ubehaget er midlertidig, og jo mer man lener seg inn mot det, jo raskere gir det slipp.

  • På andre siden av ubehag, venter en dyp ro og fred.

  • Og det er verdt det.

  • Kun på denne måten kan vi VIRKELIG kjenne oss selv.


Jeg utfordrer deg - og meg - til å finne et daglig øyeblikk, om så et BITTElite ett, til å gjøre absolutt ingenting. Til å sitte i ro, til å hvile, i stillhet. La oss til og med droppe å kalle det meditasjon! Men bare et enkelt, kort, vennlig og varsomt møte med oss selv. Som ikke handler om å analysere, tolke, gjøre en prosess eller bli bedre. Men som kun handler om deg, i møte med deg. Om meg, i møte med meg. En forsiktig invitasjon til ubehaget.

Si et åpent og velkomment "hei" til frykten. Rekk den en hånd. Og se hva som skjer.




16 views0 comments

Recent Posts

See All

Comments


bottom of page