.png)
Tekst publisert i 2016
Her er fire punkt som jeg anser som viktig for å møte barn med kjærlighet. Dette er mine egne refleksjoner. De er hentet fra mine erfaringer og det jeg har lært, og lærer hver dag på nytt, gjennom jobben min. Jeg sitter ikke på fasiten. Men dette er noen tanker som jeg håper du vil ta deg tiden til å reflektere over. Og kom gjerne med synspunkt!
1. VÆR DER OG TA PÅ ALVOR
En del av det voksenrollen byr på, er å veilede og ta hånd om barnet på veien mot selvstendighet. Da er det mange læringssituasjoner barn og voksen skal stå i sammen. Vi kan ikke alltid (og skal heller ikke) hindre barnet i å ha følelsesmessige reaksjoner knyttet til sine opplevelser og omgivelser. Og det er da dette punktet er viktig: Vi skal ikke ta fra barnet muligheten til å stå i følelser. Men vi skal være der, som et trygt anker. Et anker som ikke svikter selv om barnet viser sinne, frykt eller sorg. Ta barnets følelser på alvor. Vi må vise at vi tåler hele barnet, også de vonde følelsene. Ha et fang tilgjengelig. Et blikk og kroppsspråk som viser at jeg er her, selv om vi ikke kan hindre barnet i sine opplevelser. Vi bør ikke definere barnets opplevelse, slik som ”det er ikke noe å være lei seg for”. Er barnet lei seg så trøst, gjennom å være der. Et barn som lærer å håndtere følelser og motgang vil være sterkere i møtet med livet som venter. Og det skal aldri å oppleve å dømmes, latterliggjøres eller irettesettes for sin opplevelse.Vår oppgave er å være en støtte, en kjærlig omsorgsperson, og ta ansvaret for barnets vekst og trygghet. Jeg mener at dette er et helt vesentlig punkt for barnets utvikling og selvfølelse.
2. SE BARNET; BEVISST TILSTEDEVÆRELSE
Vi må pusse brillene våre når vi skal være med barn. Vi må puste noen ganger ekstra og sørge for å være klare til sinns og mentalt tilstede. Barn skal ikke være de som tar i mot ”greiene” til oss voksne, enten det er stress, følelsesmessig kaos, kontrollbehov, eller liknende. Som voksne må vi ta ansvar for det som er vårt, når det er rom og tid for det. Med barna må vi være tilstedeværende og bevisste. Vi må ”tune” oss inn på barnets frekvens, som på en radiostasjon. Selv tror jeg ikke at barnet lider under å se at vi voksne også har følelser. Men det er utrolig viktig å styre unna kommunikasjon som tilsier at det er barnets feil, slik som ”nå gjorde du pappa/mamma/hvemsomhelst lei seg”. Barnet skal ikke føle seg skyldig over voksnes følelser. Vi må ta hånd om, og ansvar for, vårt eget følelsesliv.
3. LA ALDRI BARNET TVILE
Vi må sørge for en væremåte som gjør at barnet aldri tviler på at det er elsket. Om barnet har gjort noe du anser som galt, korriger og rettled på en måte som ivaretar respekten og selvverdet til barnet. Dette er så viktig at det ikke kan understrekes nok; hard, brutal kjefting burde gravlegges, på samme måte som at fysisk avstraffelse er forbudt. Et barn skal aldri krenkes. En naturlig del av voksenrollen er å sette noen tydelige rammer og grenser, men alltid med barnets beste i tankene. Dersom du føler at du trår feil, si unnskyld.
4. KJÆRLIGHET GJENNOM ET LEKENT/KREATIVT NÆRVÆR
Jeg håper at dette er noe alle vi som er sammen med barn har som visjon Et av målene jeg har som barnehagelærer er å bli bedre på å leke, på impulsivitet og å tørre å være litt gæren.. Jeg vet at jeg var skikkelig god på det en gang, selvfølgelig når jeg selv var barn! Men å bli voksen innebærer jo for mange av oss, dessverre, at vi glemmer disse kunstene som egentlig er helt naturlig for oss; å leke, skape, kreativitet, latter, spontanitet, intens tilstedeværelse i øyeblikket.. og mer. Barna er våre beste lærere på dette området! I blant tror jeg vi voksne glemmer at det er vi som har noe å lære, og ikke motsatt.
(Illustrasjonsbildet er herfra)