top of page

Fra arkivet: SELV-AKSEPT


Hvem er jeg når jeg fult ut aksepterer meg selv?

Jeg er fri.

Jeg dro til yogastudioet i dag med et ubehag i kroppen. Uten å utbrodere hva dette dreide seg om kan jeg jo si at jeg tror det er noe alle kan kjenne seg igjen i. Dere vet den sangen av Onkel P; ”Styggen på ryggen”? Vell.. Rekk opp hånda de som har en sånn. Jeg vet at jeg har en! Den der masete kråka som forteller meg alt som ikke er bra nok. Alt som kunne vært bedre, alt som kunne vært mer eller mindre, alt som burde være perfekt. Spesielt ved meg.

Vi slår oss selv så hardt i hodet i blant at det ikke er til å tro. Og til og med det er noe egoet vårt angriper; ”uff, så elendig du er på å være grei mot deg selv. Du burde være mye flinkere til å si fine ting til deg selv”. Ser du hva som skjer? Vi dømmer oss selv for å dømme oss selv..

Men hva skjer når en slutter å dømme, og i stedet setter egenverd som det høyeste prioriterte?

Heldigvis var det en fantastisk yogainstruktør som ventet meg. Hun ba oss lukke øynene og sette en intensjon for timen. Det ramlet ned et ord i tankene mine med en gang. ”Selvaksept”. Jeg satte meg ned på matten, lukket øynene, og hørte stemmen til instruktøren som sa noe sånt som ”du er alt du trenger å være, akkurat her, akkurat nå. Du er nok.”. Hun visste selvfølgelig ikke hvilken intensjon jeg hadde satt for meg selv, men det var nesten som om hun visste likevel.. Ordene var akkurat det jeg trengte. Jeg slappet av. Gav opp "styggen på ryggen". Den masekråka fikk bare holde på, men det er ikke den jeg ville lytte til. Jeg lot kroppen ta meg med inn i posisjonene i den rolige yin-timen. Ikke noe press, ingen forventninger. Ikke noe speil å speile seg i. Bare så tilstede som jeg kunne være, i kroppen, i pusten. ”Du er nok”.

Det er her sannheten ligger. Ikke i den kjipe, strenge stemmen som forsøker å holde oss selv på plass. Men inne der ett sted. Det stedet jeg finner når jeg virkelig lytter. Og selv når den kritiske stemmen for overtaket, selv da kan jeg vite at jeg er okei uansett. Jeg er okei selv om jeg ikke alltid har alt på stell. Jeg er okei selv om jeg har en indre masekråke som forteller meg alt mulig rart. Det er ikke rart vi lar dette gnålet styre det meste av tiden, den har sannsynligvis gjort det i lang tid! Men det fantastiske er.. Den trenger ikke få lov til å sitte ved rattet lenger.. Den kan få sitte i baksetet! Så kan jeg la en mye roligere og klokere del av meg ta styringen. Den som vet at jeg allerede er alt jeg trenger å være. Det er ingenting jeg trenger å gjøre for å bevise det, hverken for meg selv eller andre. Jeg kan til og med akseptere at jeg ikke alltid aksepterer meg selv. Jeg lever, jeg er på en reise, og det er nok.

Kjenn litt på disse ordene: du er okei, akkurat her, akkurat nå.

Greia med "styggen på ryggen" er, slik jeg ser det; det er bare en illusjon! Rett og slett like usant som en dårlig skrekkfilm på kino.

Da timen nærmet seg slutten var det som et lite lys (eller, egentlig ikke så lite) som gikk opp for meg. Jeg trenger ikke jobbe enda hardere for å få til alt jeg vil få til. Jeg trenger ikke slite meg ut for å forandre, forbedre og perfeksjonere. Jeg ønsker å lære selvaksept. Kanskje har jeg noen mål og ønsker for fremtiden. Men disse kan ikke oppfylles dersom jeg ikke først lærer dette: å være okei med meg og tingenes tilstand slik de er akkurat nå. Og ikke bare være okei med det, men til og med sette pris på det. Digge det. ELSKE det!

Vi er verdt å elske.

Ute av yogatimen, ute i regnet. Jeg er varm i hjertet. Jeg er nok. Det er mye jeg vil bli bedre på, men likevel.. Akkurat er jeg bra nok, god nok, har nok.. Hvem er jeg når jeg fult ut aksepterer meg selv? Jeg er fri. Og mer til nytte for andre mennesker også, dessuten. Det strømmet ideer rundt i tankene mine, om hva det vil si å verdsette seg selv. Hvordan behandler jeg meg selv når jeg aksepterer og verdsetter meg? Her er noe av det som det innebærer for meg:

  • Jeg ivaretar meg selv og mine behov, samtidig som jeg er del av, og bryr meg om, fellesskapet

  • Jeg sier ”STOPP” til tanker som er nedlatende mot meg selv eller andre

  • Jeg er ikke villig til å miste balansen for å gjøre andre til lags (det tjener ingen uansett. Å please andre er noe helt annet enn å være til faktisk hjelp og nytte)

  • Jeg ser meg selv uten å dømme

  • Jeg velger å leve så harmonisk jeg kan: ikke for mye og ikke for lite av noe som helst

  • Jeg setter glede høyere enn prestasjon

  • Jeg velger selv hvordan jeg vil bruke tiden min

  • Jeg sier nei til det som føles negativt

  • Og et stort JA til alt som er positivt

  • Jeg har noen rutiner som er udiskuterbare, slik som nok søvn og meditasjon

  • Jeg verdsetter tid med de jeg er glade i

  • Jeg tilgir feilene mine

Det viktigste som slo meg under timen var dette: Selvaksept og kjærlighet skal være prioriteringen min. Ikke bare i dag, men resten av livet.

Er du med?


1 view0 comments
bottom of page