.png)
Om hvordan jeg gikk fra å kræsje som 22-åring, til å finne meg sjæl. Og hva jeg lærte av Gabby Bernstein.
Året var 2012, og jeg hadde det siste året vært gjennom mitt livs dark night of the soul. (Definisjon; “The dark night of the soul is a stage in personal development when a person undergoes a difficult and significant transition to a deeper perception of life and their place in it”).
Dette tilbakelagte året hadde gitt en helomvending i alt jeg trodde og tenkte om verden, om andre, om meg selv og livet mitt. Uten at jeg egentlig hadde vært klar over det, hadde jeg gått gjennom mesteparten av mitt unge liv med en slags ullen oppfatning av hvem jeg egentlig var. Det var noen klare pekepinner der fra tidligere. Jeg kunne se tilbake på jenta som kunne sitte timevis ved pianoet for å lære å spille, gleden over å stå på en scene gjennom dans og drama, den rare men humoristiske lekenheten som kom frem i hjemme-filmede tøysevideoer med venninner (de små videokassettene med timeslangt tull var tidlig 00-tallets Tik Tok), den oppriktige empatien og engasjementet for andre mennesker, og gleden over å skrive enten det var norsklekser eller poesi som gikk rett til nattbordsskuffen. Jeg visste hva jeg syntes var gøy, og ikke gøy. Men det var fortsatt en hel del av personligheten, og det indre livet mitt, som var formet av omverden; det jeg trodde jeg skulle være. Eller ikke være. “Rar”, for eksempel, skulle jeg ikke være.
Jeg forsøkte hardt å være flink, velge det rette studiet, se ut på “riktig” måte (og dermed forme kroppen til det ugjenkjennelige, til et nivå som ikke var sunt for meg), og kanskje aller mest: begrave følelser og stemmen min så langt ned at jeg ikke engang visste at det var der (noen andre som kjenner seg igjen her?). Deler av historien min som hadde vært vond, lå ubearbeidet og uferdig, og skapte en stadig økende tyngde i den metaforiske ryggsekken som bidro til å trykke meg stadig lenger ned. Det var sorg som ikke hadde blitt sørget, frykt og ensomhet som ikke hadde blitt satt ord på, separasjon, og en oppfatning av at “noe er galt med meg” (noe jeg senere har vært glad for å lære at det ikke er).
Kræsjet
Heldigvis, kan man kanskje si, så kræsjet det. Jeg var 22 år og møtte veggen så det sang etter. Da mener jeg ikke sånn “ta en uke hjemme for å hvile ut og reflektere over livet”, eller “et par uker på yogaretreat”-type utbrent. Jeg mener full black out. Jeg gikk fra å være A-student til å sitte med skjelvende hånd på eksamen mens ordene danset rundt på papiret. Det var full kollaps, rullegardin, hele pakka. Dra fra studielivet i Bergen, og hjem til mor.
Heldigvis møtte jeg en fantastisk dame, som ble min profesjonelle hånd å holde i. Gjennom noen måneder med intenst indre arbeid, bokstavelig talt blod, svette og tårer, og nøye introspeksjon, hadde jeg fått fargen tilbake i fjeset og formene tilbake på kroppen. Blant de største gavene denne ubeskrivelige støtten av en dame lærte meg, var å meditere, føle, sette ord på ting, skrike; og ikke minst: å le igjen. Samt å bruke kroppen for å bli frisk like mye som det mentale (sidenote: dette er en av grunnene til at jeg er en stor forkjemper for somatisk behandling. Men det er en annen bloggpost). Vi gjorde rare øvelser som fikk meg til å se sjenert rundt på de andre i rommet, men som likevel var akk så effektivt.
Det var en deilig stillhet som begynte å bre seg inne i meg, som jeg ikke hadde kjent på lenge. Faktisk kunne jeg ikke huske å ha hatt det så fredelig på mange år. Roen gjorde også at en stemme begynte å snakke tydeligere til meg på innsiden. Du lurte kanskje på når jeg skulle komme til poenget og snakke om Gabby Bernstein*, og det kommer her.
Spirit Junkie
Jeg husker ikke hvordan jeg fant boken hennes, men jeg tror det var på biblioteket. Det turkise omslaget snakket til meg, det samme gjorde tittelen; “Åndelige junkie” (dette var altså 2012 og mye har skjedd siden den gang. Jeg bruker ikke lenger ordene “åndelig” eller “spirituell” for å beskrive meg selv, men det var ord som resonnerte den gang). Jeg kjente så vidt litt til Gabby via noen guidede meditasjoner jeg fant online. Og jeg visste at det var noe hun skulle lære meg. Min egen nyfunnede åpenhet var egentlig ikke så ny, den minnet meg om hvordan jeg som barn kunne få klare intuitive innfall, slik som å vite hva som skulle skje før det skjedde. Jeg hadde til nå bare ikke hatt noe språk for det, og i en lenger periode hadde jeg også vært tilnærmet uten kontakt med det.
Gjennom historien til Gabby, lærte jeg om intuisjonen, og om hvordan vi blir guidet fra innsiden hele tiden dersom vi er åpne for å lytte til det. Hun skrev om hvordan den indre stemmen og en hengivenhet til sin meditasjonspraksis ble hennes vei ut av alkoholavhengighet.
Gabby ble en døråpner for meg. Gjennom henne ble jeg introdusert for Kundalini yoga, mantraer, pusteteknikker, og mye mer. Jeg valgte også å følge denne veien videre og ta kundalini lærer-utdannelse (dette er en retning og praksis jeg ikke lenger praktiserer men som var nyttig på det tidspunktet). Arbeidet hennes inspirerte meg til øvelser som stadig styrket meg innenfra, styrket intuisjonen, og hjalp meg til å bli klarere og klarere på hvem jeg er, hva jeg vil, og hvordan jeg skal komme meg dit. Den indre frekvensen begynte å øke, som at jeg var en radiostasjon som endret signal, og mer og mer kule ting begynte å skje i livet mitt.
Noen kaller det Universet, noen kaller det Gud, noen kaller det sitt høyere selv; hva man kaller det er ikke så viktig. Selv har jeg har gått fra å teste ut ulike innfallsvinkler til å forstå hva den indre stemmen, egentlig er for meg. Og jeg har valgt å ikke bli hengende ved noen andre sin forklaring på det enn min egen.
For meg er den indre stemmen, min egentlige sannhet som kommer fra min egen essens og mitt eget selv (den er også etter min oppfatning koblet på en høyere og kollektiv bevissthet, men det skal vi ikke gå inn på her). Den er alltid der, den kan ikke endres eller fjernes, men den kan bli kraftig overdøvet eller oversett. Den kan overkjøres av av distraksjoner, av avhengigheter, eller at vi er ute av balanse (slik som når vi f.eks tar livsstilsvalg som ikke er bra for oss eller lever under svært høyt usunt stress). Den kan også styrkes, og det er mange måter å gjøre det på. Det er som en muskel, som blir sterkere med trening.
Dette var bare begynnelsen på det som skulle bli et 10-år (2011-2021) med vekst og transformasjon. Siden har jeg beveget meg videre til andre lærere og inspirasjoner, men Gabby blir stående som den som ledet på meg et spor. Den aller viktigste læreren, forøvrig, har jeg funnet ikke i andre, ikke i Gabby, men i meg selv. Og en del av mitt arbeid her er å støtte andre i å finne sin egen indre guide også.
*Disclaimer: Selv om jeg skriver om hva jeg lærte av Gabby betyr ikke det at alt hun lærer lenger resonnerer fullt og helt med meg, eller at jeg står bak eller støtter alt hun sier.